Kortreist glede

Av Hedda E. Gray Lægreid

Lengter du etter å reise og oppdage nye steder? Det blir muligens en stund til vi får reise fritt på tvers av grenser som vi så lenge har tatt for gitt. Men så kan vi kanskje bruke sommeren til å oppdage nye steder i eget land og oppleve gleden ved kortreist turisme. Kan Sandvika være det nye Stockholm?

– Der kommer toget, hold roret, jeg må knipse! Nei, pokker. Der mistet vi det. Skit i det, det kommer flere!

Skipper Henrik Greger Leinan gliser bredt bak kameralinsen, og lener seg mot rekkverket på en av KOK sine flytende badstuer, eller “båter” som han selv pleier å kalle det. Den har tross alt motor. Og han har helt rett, noen minutter senere suser nok et tog forbi. Det rister lett i vannoverflaten som speiler den stekende sola.

I følge Ruter-appen tar det nøyaktig femten minutter med tog fra Oslo til Sandvika. Du sykler dit på en snau time. Fra Drammen kan du toge over på 46 minutter, og fra Lillestrøm tar det 27 minutter.

I mellomtiden, når vi ikke kan kaste oss på sykkelen, på toget eller i bilen for å krysse kommunegrenser med god samvittighet, kan du bli med på et privat seilas i Sandvika. Stig på!

Sandvikas sandstrender

Navnet Sandvika henspeiler på sandstrendene langs Sandvikelvas utløp. Og det var nettopp Sandvikelvas rike tilgang på sjøørret og laks som la grunnlaget for den første bosettingen i Sandvika. På slutten av 1700-tallet ble «Sandvigen» beskrevet som et ladested med vertshus, der det bodde mange strandsittere.

Etterhvert som urbaniseringen av Sandvika tok til, og handelstilbud, arbeidsplasser og boliger vokste frem, fikk Sandvika endelig bystatus i 2003. I takt med utviklingen, ønsket Bærum kommune å utvide sjøfronten for å tilby befolkningen et attraktivt bymiljø som skulle tilføre Sandvika nye kvaliteter og foredle de kvalitetene som allerede eksisterte.

I dag er ikke bare Sandvika et gjennomfartssted, eller byen en passerer på E18. Strandsitterne er tilbake, og de er kommet for å bli.

Et pust i bakken

På Kadettangen i Sandvika, skriker måkene om kapp med barna – på den gode måten. Det er lite som ikke minner om sommer. Sola steker, og svetten pipler. Det kribler i magen. Den stadig rykkende reisefoten har søkt hvile og ro i sanden.

På brygga ved stupetårnene sitter en gjeng ungdommer som knasker salt chips og gulper energidrikk, mens myk hip-hop pumpes ut av et stereoanlegg. Noen spiller fotball på gressplenen, barbeinte føtter mot grønt gress, sklitaklinger og grønske. Det går virkelig mot lysere tider.

Kiosk-køen som forsyner badeplassen med pølser, is og mineralvann er milelang, den kan nesten minne om polkøen i Sandvika tidligere i år, da Osloborgere strømmet til for å sikre seg edle dråper, i mangel på åpent pol i egen kommune.

Om de bare hadde visst at det fantes større gleder i Sandvika. Som sandstranden og stupetårnet på Kadettangen. Og is.

– Mamma, kan jeg få tutti-frutti-strøssel både i bunn og på toppen av softisen?

En jente med stripete t-skjorte og solbriller hopper ivrig opp og ned, mens hun sliter og drar i skjørtekanten til moren sin. Hun nikker og ler. Selvfølgelig skal det være dobbelt opp med strøssel. Det er tross alt påskeferie i Sandvika, og påskefjellet virker plutselig veldig fjernt. Hvorfor oppsøke vinteren når Sandvika stråler?

Nei, nå må ullgenseren vike for t-skjorta, det er sikkert og visst. Dette må da være årets varmeste dag hittil?

Den klamme t-skjorten får bli med videre på spasertur nedover den nye elvepromenaden, og de fastmonterte benkene med utsikt over til Kalvøya, der Øyafestivalen fikk sin spede fødsel. En mann i 60-årene ligger lent bakover i en slags solseng, også denne fastmontert. – Er du journalist, sier han, og myser bort på skriveblokken jeg fikler med. – I så fall kan du notere deg at her har det blitt feiende flott!

Sandvikas identitet og sjel

«Sandvika skal bli større og mer betydningsfull både for bærumssamfunnet og regionen – som kulturby, kunnskapsby og næringsby», heter det i ordførerens spalte i Bæringen fra 2017.

Siden den tid, har ordføreren holdt ord. Denne påskedagen myldrer det av barn, unge og eldre som nyter godt av den nyetablerte elvepromenaden, volleyballbanen og skjærgårdsidyllen på Kalvøya.

Nede på gjestebrygga vinker skipper Henrik Greger Leinan ivrig fra dekk på badstuflåten til KOK. Bagen er stappet med håndkle og badetøy. Alt er klappet og klart for å betrakte Sandvika fra sjøsiden.

Første stopp er Folkebadet Sandvika. Båten glir under togskinnene, og solstrålene flørter mellom sprekkene i brua over oss.

– Jeg er så fascinert av sånne bruer. På andre siden venter det noe nytt, det blir som en egen portal, plutselig glir du ut på åpent hav, og alt er stille, sier skipper Henrik og myser mot sola.

På andre siden venter Folkebadet. En bygning på 1200 kvadratmeter, til vanlig stappet til randen med yrende liv. Mens vi betrakter bygningen fra utsiden, ringer jeg daglig leder Martin Schilde. En mann full av krutt og kjærlighet for mennesker og opplevelser, med et spesielt engasjement for unge talenter og lokal tilhørighet.

Han er ute og kjører når han tar telefonen. Er «bare på vei med et flyttelass», ja, også er det mye greier med en ny restaurant han skal åpne. Men han tar seg alltid tid til en prat, er nysgjerrig på det meste – ja, rett og slett en inspirerende, kul fyr du får lyst til å henge med.

– Det ligger jo i navnet. Folkebadet, det er et sted der folk samles. Historien til folkebadet går helt tilbake til oldtiden, det var da de første badene ble opprettet. Det var et samlingspunkt, der dro du på sjekkern, for å prate, og for å feste. Romerne dro det jo litt langt, de hadde hemmelige rom med kvinner, og soldatene kunne fråtse i både det ene og det andre, forteller Schilde og ler.

Folkebadet i Sandvika skal fungere som kjøkkenet hjemme, et sosialt rom der en samles for samtaler, et glass vin med kjente og kjære, eller en lang frokost med barna grytidlig en lørdags morgen.

– Folkebadet er ikke bare en pub, eller en restaurant. Det er et rom, og alt som hører til av opplevelser som kan oppstå i det rommet. På Folkebadet kan du gjøre alt mulig, egentlig. Det er åpent fra morgen til kveld. Vi har samarbeid med ulike aktører som mange mener ikke vil passe inn på en bar. Et eksempel er biblioteket i Sandvika. Jeg vil ha god lektyre for de som sitter og drikker morgenkaffen, eller en pils om kvelden. Så har vi jo scener for kulturarrangement og musikk. Også har vi et samarbeid med Pinsekirken! Vi har åpnet for at de kan kjøre søndagsskole i lokalene.

Visjonen bak Folkebadet har vært å skape en identitet i byen. De fleste kjenner til Bærum, men ifølge Schilde har det mye å gjøre med russetiden, og ungdommen. Det er der pappaguttene holder til, og mange har lært seg å legge kommunen for hat, eller være flau over tilhørigheten sin til Bærum.

– Her kommer det store problemet, det er ikke noe tilbud for unge folk etter at de har passert en viss alder. Folkebadet skal være løsningen på det. Det handler om å skape en identitet, og det skal være noe du er stolt over, understreker Schilde.

På Folkebadet skal byens liv utspilles. Kunst og kultur skaper tross alt identitet, stolthet og begeistring. Her skal du bade i glede og nye opplevelser. Og nå tørster vi virkelig etter begge deler.

Livet i fjæra

Fra Folkebadet og rådhuset i Bærum, til åpent hav på bare noen få minutter. Her får du utsyn til Kalvøya, der alt ligger til rette for en begivenhetsrik utflukt. Etter at hengebrua som går fra Kadettangen over til Kalvøya, kom i 1962, ble øya raskt et populært friluftsområde.

Her finnes gode muligheter for turer, ballspill og badestrand. Kystlinjen til Sandvika byr på det meste.

Svabergene synes å være de mest populære. Det er her de fleste har rigget seg til denne marsdagen som minner mistenkelig om mai.

En ung mann river av seg klærne fra topp til tå, og kaster seg uti vannet fra en liten høyde på den ene siden av øya, til stor jubel fra andre.

Skjærgårdslivet i Sandvika er sannelig ikke helt ulikt det du kan oppleve i Stockholm, men om du fortsatt skulle være i tvil, kan du heller ta deg turen til Danmark – en liten øy i Sandviksbukta mellom Sandvika og Blommenholm.

Ute på sjøen har vinden virkelig begynt å ta tak. Vi skimter Middagsbukta i det fjerne. Skal vi bade? Jeg titter bort på skipper Henrik. Vinden river i lua hans, og han trekker glidelåsen på jakka enda et hakk opp.

Nei. Ikke i dag. Vi tar det til sommeren!