Selen Diego løser mysterier i Oslofjorden

Av Gitte Paulsbo

Et par store, runde øyne titter opp fra vannoverflaten og forsvinner ned i dypet. Diego spisser værhårene sine. Den lubne kroppen svinger seg grasiøst langs havbunnen, han vet hvor han skal; Diego på hjemmebane. Fisken foran ham smyger seg mellom havplantene og prøver å stikke av, men Diego manøvrerer seg elegant etter. Han følger fisken med øynene, smyger seg innpå, og gafler den i seg. Det er over på et sekund. Han suser opp til overflaten og legger seg på et svaberg. Mett og fornøyd brer han seg utover den varme steinen og lar solen stryke over den våte pelsen hans før han må videre og aker ned i fjorden igjen.

Det er her Carla Freitas Brandt kommer inn. Hun er forsker i Havforskningsinstituttet, og de siste to årene har hun og kollegene hennes fulgt med på Diego og de andre selene i Oslofjorden, for å lære mer om hva de spiser og hvor de beveger seg. Diego har dratt videre for dagen, men på svaberget har han lagt igjen en rapport til Carla.

– Vi har samlet avføringsprøver fra selene og funnet ørestein fra fisk. Disse forteller oss hva slags fisk selene spiser, forteller forskeren.

Diego og kysttorsken

Diego tilhører selarten Steinkobbe, en middels stor selart med en av de største utbredelsesområdene for sel. Steinkobba kan oppdages fra de nordligere delene av Stillehavet og Atlanterhavet og helt opp til Svalbard. Individene på Svalbard er verdens nordligste steinkobbebestand, og er totalfredet. Steinkobber har vært utbredt i Skandinavia i over 300 år, men det har vært en kamp for tilværelsen for de storøyde havpattedyrene.
Selfangst har satt sine spor på bestanden gjennom århundrene, og de siste tiårene har jakt og virussykdommer nesten utryddet populasjonen i Skagerrak. Fiskerinæringen har lenge vært bekymret for at selene spiser opp kysttorsken, og har tidligere ønsket skuddpremie på sel i store deler av landet.

Havforskningsinstituttet ønsket å finne ut om selen faktisk er en trussel for kysttorskbestanden, og satte i gang et forskningsprosjekt hvor de har fulgt med på selbestanden i Skagerrak gjennom sendere festet i pelsen på steinkobbene.

– Rundt august måned bytter selene pels. Da limer vi senderne fast i pelsen deres, og håper at de sender i maks ett år, til de bytter pels neste gang og senderen faller av, forteller Freitas, og legger til at senderne er små og hydrodynamiske, og at steinkobbene trolig ikke legger merke til at de er der.

Det er viktig at selene oppfører seg akkurat som de ville gjort uten sendere for at Havforskningsinstituttet skal lære mest mulig om selenes adferd.

Diego tilhører den andre gruppen med seler Carla og kollegene hennes har fulgt med på. Den første puljen var en gruppe med seler ved Bolærne som de sporet fra høst 2019 til 2020. Av selene i Diegos pulje, som ble merket ved Jomfruland, er det bare han som fortsatt sender data til Havforskningsinstituttet. Resten av selene har mistet senderne sine.

Så hva kan avføringsprøvene rapportere?

– Vi fant ut at selene hovedsakelig spiser flatfisk, øyepål og sypike. Kun to prosent av fiskene de hadde spist var kysttorsk. Totalt utgjør det bare fem prosent av mengden som går med til kommersiell fiske, sier Carla Freitas.

Altså er det ikke Diego og vennene hans som har skylda for at kysttorsken forsvinner.

Havhelsen i Oslofjorden

Nylig ble det utarbeidet en handlingsplan for å rydde opp i Oslofjorden og Skagerrak. Vannkvaliteten skal forbedres, og det skal tas grep for å ta bedre vare på fjordens biologiske mangfold. Kan selene fortelle oss noe om hvordan det står til med livet under vann?

– At selen trives i Oslofjorden er et tegn på at det finnes nok mat, i alle fall når det gjelder ikke-kommersielle arter, som igjen er et godt tegn for økosystemet. Det at toppredatorer velger å oppholde seg i et område sier ofte noe om at det står bra til med resten av næringskjeden, forteller Carla.

Så det finnes altså håp for fjordens innbyggere, men vi har fortsatt et stykke igjen. Freitas forteller også at det er veldig lite sel i Skagerrak nå, sammenlignet med resten av norskekysten og våre naboland:

– I Skagerrak, fra svenskegrensa til Lindesnes finnes det rundt 1000 individer. Det er ikke så mange. I Sverige og Danmark finnes det for eksempel flere titalls tusen. Når man observerer sel kan man bli lurt til å tro at det finnes veldig mange seler i et område, men det kan være de samme selene som beveger seg over flere områder.

Bereist sel

Diego er nemlig glad i å reise. Rett som det er legger han ut på svømmetur på tvers av både land- og fylkesgrenser, og det i en rasende fart:

– En reise mellom Jomfruland og Sverige tar mindre enn 24 timer. Vi har sett sel som svømmer den strekningen, hviler litt på land i Sverige, og så reiser akkurat den samme strekningen tilbake til Jomfruland, på mindre enn et døgn. De er mer mobile enn vi forventet, og det er spennende å se at de navigerer så bra. Det kan være en kombinasjon av genetisk innprenting, at de navigerer seg etter miljøet og at de lærer av hverandre.

Diego åler seg opp på et svaberg i Vestfold. Han presser seg inn mellom et par andre våte pelsklumper som ligger og tiner i solsteiken. De lukker øynene, senker hodene ned på den glatte steinoverflaten og puster ut. En måke lander på berget og ser på gjengen som tar livet med slående ro. Kanskje lurer den på hvor det finnes fisk. Diego åpner et halvt øye og legger så vidt merke til fjærkreet som har kommet for å dele solplassen før han slumrer videre. Snart skal han stupe ned på 90 meters dyp etter middag, men først skal han sole ferdig.

Les mer om Havforskningsinstituettets forskning her: https://www.hi.no/hi

Her kan du spore Diegos resier: https://sealtracker.hi.no/

Les mer om handlingsplanen for Oslofjorden her: https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/strammer-inn-for-a-redde-oslofjorden-1.15439175